Ankomst
Jeg husker hvordan kroppen ofte reagerte før tankene rakk å forstå noe. Hjertet gikk fort, skuldrene strammet seg, og alt ble skarpere rundt meg. Utenfra så jeg rolig ut. Innvendig var det full alarm.
Retning
For å håndtere uroen begynte jeg å styre livet mitt rundt hva som føltes trygt. Jeg tok omveier, avlyste planer og sa "jeg er bare sliten" når sannheten egentlig var at jeg var redd.
"Jeg prøvde å være den samme utad, mens alt inni meg var i ubalanse."
Nervestrenger
Det vanskeligste var ikke bare angsten i seg selv, men skammen over å ikke få til det som virket enkelt for andre. Jeg sammenlignet meg konstant, og trodde at jeg måtte skjerpe meg for å bli "normal" igjen.
Overgang
Vendepunktet kom da jeg begynte å si det høyt til noen jeg stolte på. Ingenting ble perfekt over natten, men stillheten ble mindre tung. Det ble starten på en mer ærlig måte å leve på.