Ankomst
Eg hugsar korleis kroppen ofte reagerte før tankane rakk å forstå noko. Hjartet gjekk fort, skuldrene stramma seg, og alt blei skarpare rundt meg. Utanfrå såg eg roleg ut. Innvendig var det full alarm.
Retning
For å handtere uroa byrja eg å styre livet mitt rundt kva som kjendes trygt. Eg tok omvegar, avlyste planar og sa "eg er berre sliten" når sanninga eigentleg var at eg var redd.
"Eg prøvde å vere den same utetter, medan alt inni meg var i ubalanse."
Nervestrengar
Det vanskelegaste var ikkje berre angsten i seg sjølv, men skamma over å ikkje få til det som verka enkelt for andre. Eg samanlikna meg heile tida, og trudde at eg måtte skjerpe meg for å bli "normal" igjen.
Overgang
Vendepunktet kom då eg byrja å seie det høgt til nokon eg stolte på. Ingenting blei perfekt over natta, men stilla blei mindre tung. Det blei starten på ein meir ærleg måte å leve på.